Stor, større, størst
For noen år siden hørte man gjerne frasen "Neimen, se- så stor du har blitt!" fra gamle grandtanter i bestemors årlige kaffeslabberas. Nå vil jeg helst ikke høre det lenger, av ymse grunner (her passet det forresten fabelaktig inn å si: jeg har gått ned 3 kilo siden august!!).
Jeg nærmer meg med stormskritt 30. Heldigvis er det ennå fire år igjen, og jeg regner med at det fortsetter i denne tralten slik at jeg slipper pepperbøssa. Men etter helgas jentefest, hvor jeg er yngst, blir jeg sittende igjen med en følelse av å være uerfaren, ung og naiv. Og det er egentlig ikke helt sannheten av virkeligheten. Jeg har vært samboer før min nåværende, og jeg har gjort ting jeg anger (litt) på. Som alle andre.
Men på denne festen, som er hvert år, ender jeg som regel opp med å bli diskusjonstema på grunn av alderen min. Nå plages ikke jeg ved tanken om at jeg ennå er ung og har livet foran meg, og jeg føler meg ikke eldre enn jeg er. Ikke vet jeg hvordan skulle følt meg eldre enn jeg er heller, forøvrig.
Det er lenge siden jeg har blogget, så ha meg unnskyldt for denne postens kvalitet ;-)
Det som er poenget mitt er, at jeg ikke tror alder er synonymt med hvor voksen man er. Bestandig. Jeg vil tro en bosnisk jente på min alder som har opplevd krig og elendighet er mye mer reflektert enn meg. Livserfaring er ikke målt i alder. Jeg tolker ordet dithen at livserfaring er opplevelser og erfaringer man føler på kroppen gjennom livets gang - og noe kan skje i 10-årsalderen som preger oss resten av livet. Eller man kan bli 40 og fortsatt bo hjemme hos mor.
På denne festen fikk jeg høre alt fra "Du var jo så liten på 80-tallet" og "Bare vent til du får barn". Ja, jeg var liten på 80-tallet - men jeg har da levd gjennom hele det tiåret. Jeg begynte på skolen da. Og jeg husker veldig godt Kate Guldbrandsen. Barn er mitt store ønske, og jeg vil helst bli ansett som et voksent menneske også før jeg eventuelt føder barn.
men hvis det å være voksen betyr at jeg føler trang til å spre min livsvisdom for enhver pris - da tror jeg kanskje heller at jeg venter, jeg.
Jeg synes faktisk det er gøy både å diskutere politikk og å pusle Disney-puslespill med tantebarnet mitt. Fortrinnsvis ikke sammen.
Men en herlig blanding av både voksent og barnslig.
Jeg nærmer meg med stormskritt 30. Heldigvis er det ennå fire år igjen, og jeg regner med at det fortsetter i denne tralten slik at jeg slipper pepperbøssa. Men etter helgas jentefest, hvor jeg er yngst, blir jeg sittende igjen med en følelse av å være uerfaren, ung og naiv. Og det er egentlig ikke helt sannheten av virkeligheten. Jeg har vært samboer før min nåværende, og jeg har gjort ting jeg anger (litt) på. Som alle andre.
Men på denne festen, som er hvert år, ender jeg som regel opp med å bli diskusjonstema på grunn av alderen min. Nå plages ikke jeg ved tanken om at jeg ennå er ung og har livet foran meg, og jeg føler meg ikke eldre enn jeg er. Ikke vet jeg hvordan skulle følt meg eldre enn jeg er heller, forøvrig.
Det er lenge siden jeg har blogget, så ha meg unnskyldt for denne postens kvalitet ;-)
Det som er poenget mitt er, at jeg ikke tror alder er synonymt med hvor voksen man er. Bestandig. Jeg vil tro en bosnisk jente på min alder som har opplevd krig og elendighet er mye mer reflektert enn meg. Livserfaring er ikke målt i alder. Jeg tolker ordet dithen at livserfaring er opplevelser og erfaringer man føler på kroppen gjennom livets gang - og noe kan skje i 10-årsalderen som preger oss resten av livet. Eller man kan bli 40 og fortsatt bo hjemme hos mor.
På denne festen fikk jeg høre alt fra "Du var jo så liten på 80-tallet" og "Bare vent til du får barn". Ja, jeg var liten på 80-tallet - men jeg har da levd gjennom hele det tiåret. Jeg begynte på skolen da. Og jeg husker veldig godt Kate Guldbrandsen. Barn er mitt store ønske, og jeg vil helst bli ansett som et voksent menneske også før jeg eventuelt føder barn.
men hvis det å være voksen betyr at jeg føler trang til å spre min livsvisdom for enhver pris - da tror jeg kanskje heller at jeg venter, jeg.
Jeg synes faktisk det er gøy både å diskutere politikk og å pusle Disney-puslespill med tantebarnet mitt. Fortrinnsvis ikke sammen.
Men en herlig blanding av både voksent og barnslig.
