Stor, større, størst
For noen år siden hørte man gjerne frasen "Neimen, se- så stor du har blitt!" fra gamle grandtanter i bestemors årlige kaffeslabberas. Nå vil jeg helst ikke høre det lenger, av ymse grunner (her passet det forresten fabelaktig inn å si: jeg har gått ned 3 kilo siden august!!).
Jeg nærmer meg med stormskritt 30. Heldigvis er det ennå fire år igjen, og jeg regner med at det fortsetter i denne tralten slik at jeg slipper pepperbøssa. Men etter helgas jentefest, hvor jeg er yngst, blir jeg sittende igjen med en følelse av å være uerfaren, ung og naiv. Og det er egentlig ikke helt sannheten av virkeligheten. Jeg har vært samboer før min nåværende, og jeg har gjort ting jeg anger (litt) på. Som alle andre.
Men på denne festen, som er hvert år, ender jeg som regel opp med å bli diskusjonstema på grunn av alderen min. Nå plages ikke jeg ved tanken om at jeg ennå er ung og har livet foran meg, og jeg føler meg ikke eldre enn jeg er. Ikke vet jeg hvordan skulle følt meg eldre enn jeg er heller, forøvrig.
Det er lenge siden jeg har blogget, så ha meg unnskyldt for denne postens kvalitet ;-)
Det som er poenget mitt er, at jeg ikke tror alder er synonymt med hvor voksen man er. Bestandig. Jeg vil tro en bosnisk jente på min alder som har opplevd krig og elendighet er mye mer reflektert enn meg. Livserfaring er ikke målt i alder. Jeg tolker ordet dithen at livserfaring er opplevelser og erfaringer man føler på kroppen gjennom livets gang - og noe kan skje i 10-årsalderen som preger oss resten av livet. Eller man kan bli 40 og fortsatt bo hjemme hos mor.
På denne festen fikk jeg høre alt fra "Du var jo så liten på 80-tallet" og "Bare vent til du får barn". Ja, jeg var liten på 80-tallet - men jeg har da levd gjennom hele det tiåret. Jeg begynte på skolen da. Og jeg husker veldig godt Kate Guldbrandsen. Barn er mitt store ønske, og jeg vil helst bli ansett som et voksent menneske også før jeg eventuelt føder barn.
men hvis det å være voksen betyr at jeg føler trang til å spre min livsvisdom for enhver pris - da tror jeg kanskje heller at jeg venter, jeg.
Jeg synes faktisk det er gøy både å diskutere politikk og å pusle Disney-puslespill med tantebarnet mitt. Fortrinnsvis ikke sammen.
Men en herlig blanding av både voksent og barnslig.
Jeg nærmer meg med stormskritt 30. Heldigvis er det ennå fire år igjen, og jeg regner med at det fortsetter i denne tralten slik at jeg slipper pepperbøssa. Men etter helgas jentefest, hvor jeg er yngst, blir jeg sittende igjen med en følelse av å være uerfaren, ung og naiv. Og det er egentlig ikke helt sannheten av virkeligheten. Jeg har vært samboer før min nåværende, og jeg har gjort ting jeg anger (litt) på. Som alle andre.
Men på denne festen, som er hvert år, ender jeg som regel opp med å bli diskusjonstema på grunn av alderen min. Nå plages ikke jeg ved tanken om at jeg ennå er ung og har livet foran meg, og jeg føler meg ikke eldre enn jeg er. Ikke vet jeg hvordan skulle følt meg eldre enn jeg er heller, forøvrig.
Det er lenge siden jeg har blogget, så ha meg unnskyldt for denne postens kvalitet ;-)
Det som er poenget mitt er, at jeg ikke tror alder er synonymt med hvor voksen man er. Bestandig. Jeg vil tro en bosnisk jente på min alder som har opplevd krig og elendighet er mye mer reflektert enn meg. Livserfaring er ikke målt i alder. Jeg tolker ordet dithen at livserfaring er opplevelser og erfaringer man føler på kroppen gjennom livets gang - og noe kan skje i 10-årsalderen som preger oss resten av livet. Eller man kan bli 40 og fortsatt bo hjemme hos mor.
På denne festen fikk jeg høre alt fra "Du var jo så liten på 80-tallet" og "Bare vent til du får barn". Ja, jeg var liten på 80-tallet - men jeg har da levd gjennom hele det tiåret. Jeg begynte på skolen da. Og jeg husker veldig godt Kate Guldbrandsen. Barn er mitt store ønske, og jeg vil helst bli ansett som et voksent menneske også før jeg eventuelt føder barn.
men hvis det å være voksen betyr at jeg føler trang til å spre min livsvisdom for enhver pris - da tror jeg kanskje heller at jeg venter, jeg.
Jeg synes faktisk det er gøy både å diskutere politikk og å pusle Disney-puslespill med tantebarnet mitt. Fortrinnsvis ikke sammen.
Men en herlig blanding av både voksent og barnslig.
Jeg tror dette er ganske typisk når man har passert midten av 20-åra og man begynner å være nærmere 30 enn 20.
Man begynner å bli gammel, men jammen er det mange som er mye eldre enn en.
Posted by
Undre |
10 november, 2006 19:51
Det at folk skal være så forbasket bedrevitende er noe av det verste jeg vet.
Det er ikke alle som vet hva ordet liekverd betyr.
Posted by
FatCat |
11 november, 2006 11:01
...LIKEVERD, altså.
Posted by
FatCat |
11 november, 2006 11:02
Jeg ser liksom ikke vitsen med slike kommentarer som enkelte slenger ut av seg ved familiemiddager.
Jeg har blitt særingen som alle snakker om i min familie. Hun som er over 30 år, uten samboer eller kjæreste. Eier ingenting og er fremdeles student. Enn at jeg faktisk fremdeles er i live.
At jeg faktisk er storfornøyd for tiden kommer visst hele gjengen forbi. Hvordan går det an å være over 30 år pg barnløs kvinne og likevel være lykkelig? Jeg har jo ikke fullført mitt potensiale som kvinne.
Og så da?
Det er faktisk enkelte som synes det er greit å ha ro i ræva før man eventuelt får familie. Frasen om at "du har ikke årene foran deg, lengre." og mindre skjulte hentydninger til at min biologiske klokke skulle gjøre meg desperat er faktisk en fornærmelse.
Jeg klarte naturligvis ikke å holde den digre kjeften min på en fest en gang, det var en perifer venninne som uttalte ett eller annet, og jeg sleivet og sa noe sånt som: Ja, du kan vel være glad for at du har fått de barna du skal ha du, for du ser ut som ei 40 år gammel kjerring, mens jeg fremdeles ser ut til å være under 25. Jeg lurer virkelig på hvorfor.
Det stoppet kjeften deres alle, for en stund...
*Sur og grinete Sadie gir likevel FatCat en godnatt klem*
Posted by
Anonym |
19 november, 2006 23:55
Sadie: Jeg bare starter med å klemme tilbake :-) Jeg trengte den!
Jeg synes dessuten det var såå bra at den kjeften din ikke lot seg stoppe. De frasene du blir utsatt for, kan kanskje sammenlignes med det jeg får høre også. Og det som er rart er at det ser ut til å bli verre år for år, altså til eldre jeg faktisk blir!
Har det noe med å gjøre at ingen av disse er videreutdannet og jobber i kassa på butikken?
Ikke vet jeg. De jeg vet er at jeg håper jeg ikke blir sånn den dagen jeg selv (forhåpentligvis) er mamma. Jeg vil ikke drive å rakke ned på folk som er yngre enn meg kun fordi de er yngre.
Helst ikke rakke ned på i det hele tatt.
*klem*
Posted by
FatCat |
23 november, 2006 01:55
Jeg tror rett og slett at folk som lever annerledes truer dem på et vis fordi de blir nødt til å tenke over om deres valg her i livet var så lure alikevel...
Og jepp, det er de kjerringene uten utdanning som er så jævla "mamma" hele tiden. Det er jo den eneste rollen de har som gir dem verdi...
Kanskje ondt sagt, men dog...
Posted by
Anonym |
05 desember, 2006 15:13